Svalbard er et av de stedene i Europa der det er lettest å komme tett på store isbreer. Store deler av øygruppen er dekket av is, fra små dalbreer mellom fjellene til store iskapper som ender i høye, bratte brefronter mot havet. Isbreene former landskapet, påvirker havet rundt øygruppen og forteller mye om hvordan klimaet i Arktis endrer seg. Her ser vi nærmere på hvordan en isbre blir til, hvorfor den kalver, og hva som skjer når temperaturen stiger.
Fra snø til is
En isbre dannes der det over mange år faller mer snø om vinteren enn det som smelter om sommeren. Snøen som blir liggende, presses sammen av nye lag ovenfra. Etter hvert blir den til firn, en mellomting mellom snø og is, og over tid til kompakt breis. Prosessen tar lang tid, og isen i de dypeste lagene av en stor bre kan være svært gammel.
Når isen blir tykk nok, begynner den å bevege seg nedover under sin egen tyngde. En isbre er derfor ikke en stillestående ismasse, men en langsom strøm av is som hele tiden flytter seg fra områdene der den bygges opp, til områdene der den smelter eller brekker av.
Ulike typer breer
På Svalbard finnes flere typer isbreer. Dalbreer ligger i daler mellom fjell og er ofte det man ser fra båt i fjordene. Iskapper, som Austfonna på Nordaustlandet, dekker store sammenhengende områder og er blant de største ismassene i Europa. Mange breer på Svalbard ender i havet. Disse kalles tidevannsbreer, og det er her man kan oppleve kalving.
Svalbard er også kjent for breer som gjør såkalte brefremstøt. Det betyr at en bre som i lang tid har beveget seg sakte, plutselig rykker fram mye raskere enn normalt i en kortere periode. Fenomenet er godt kjent fra øygruppen og blir fulgt nøye av forskere, fordi det fortsatt ikke er fullt ut forstått.
Kalving: når isen møter havet
Når en tidevannsbre når havet, blir brefronten tæret på av sjøvann og bølger. Biter av isen brekker da av og faller i sjøen. Dette kalles kalving, og det kan skje med et kraftig drønn som høres langt unna. Isen som løsner, kan være alt fra små isbiter til store isfjell som driver ut i fjorden.
For dyrelivet er brefrontene viktige. Smeltevannet fører næringsstoffer ut i sjøen, og områdene foran breene kan være gode matplasser for sjøfugl og sel. For båter er de derimot farlige. Man bør holde god avstand til en brefront, fordi kalving kan skape store bølger, og is kan falle ut uten forvarsel.
Breer i endring
Isbreene på Svalbard reagerer på klimaet. Når somrene blir varmere, smelter mer is, og mange breer trekker seg tilbake. Det kan man se tydelig ved å sammenligne gamle fotografier med dagens landskap, der brefronter som en gang nådde langt ut i fjorden, nå ligger lenger inne. Arktis varmes opp raskere enn jorden som helhet, og Svalbard er et av områdene der forskere følger utviklingen tett.
Når breene trekker seg tilbake, blir nye landområder og nye kyststrekninger blottlagt. Planter og dyr tar gradvis over, og landskapet endrer karakter. Samtidig bidrar smeltevann fra isbreer over hele verden til at havnivået stiger.
Vakre, men krevende å oppleve
Isbreene er et av de tydeligste kjennetegnene ved Svalbard, og de er både vakre og krevende å oppleve på nært hold. Ferdsel på breer krever utstyr, kunnskap og gjerne en erfaren guide, fordi sprekker kan være skjult under snøen. Vil du lese mer om naturen i nord, kan du ta en titt på siden om polar environment eller lese hvordan Svalbard går over til fornybar energi.
