Fridtjof Nansen

nansen

Fridtjof Nansen var en vitenskapsmann, filantrop, diplomat og polarentusiast som er vel så kjent for sin Nobels Fredspris som sine ekspedisjoner over Grønland og for den famøse Fram-ekspedisjonen til Nordpolen som gjorde han til nasjonalhelt.

nansenTidlig liv og virke

Herr Nansen ble født 10. oktober 1861 i datidens Aker kommune, som i dag er en del av Oslo kommune. Han kom fra en borgerlig familie, hans far var sakfører, ved navn Baldur Fridtjof Nansen, og hans mor, Adelaide Johanne Thekla Isiodore var datter av en major og baron Christian Fredrik vilhelm Wedel-Jarlsberg, som kom fra en prominent familie. Fridtjof hadde seks halvsøsken og en bror.

Da han gikk på skolen i Kristiania interesserte han seg tidlig for naturfag, og han valgte zoologi som studie da han begynte på Det Kongelige Frederiks Universitet i den norske hovedstaden, fra 1880 til 1882. Avhandlingen hans handlet om slimålens nervesystem, som til slutt ble en doktorgrad i 1888 da han jobbet ved Bergens Museum. Det var da han bodde i Bergen at han fikk muligheten til å bli med på en skute som drev med selfangst som gikk til Grønland og Nordishavet. Det var her han fikk sin første arktiske erfaring, som ga han blod på tann til sine senere arktiske eventyr.

Han fortsatte å bo i Bergen, og var både 2.- og 1. konservator ved Bergens Museum. Han jobbet blant annet med å sortere havprøver av planter og dyr som var innsamlet ved Den Norske Nordhavsekspedisjon i 1876 til 1878. Under dette arbeidet bestemte han seg for å forske på nevroanatomi. Hans arbeid og forskning med dette emnet var banebrytende innenfor nevroanatomien, og denne avhandlingen var starten på en ny æra inne nevroanatomien. Mye fordi det var begynnelsen på forskning av hvordan hjernen fungerer.

Ekspedisjoner

Nansens første ekspedisjon var til Grønland. Han ønsket å utforske det indre av Grønland, og gjøre det motsatte av hva alle andre ekspedisjonsfarere hadde gjort før han. Alle hadde gått fra vest til øst, Nansen gikk fra øst til vest, til mye protest fra mange autoriteter og eksperter. Han tok med seg seks menn, blant annet Otto Sverdrup, også kjent som en av «De Tre Store» i norsk polarhistorie sammen med Nansen og Roald Amundsen. Ekspedisjonen fikk en røff start, da selfangerskuten «Jason» slet med å komme i land på grunn av is. Da de til slutt drev til land, seilte de på to små båter i nesten to uker, oppover langs østkysten av Grønland. Cirka seks uker brukte de på å passere Grønland med ski, dette var første gangen det var en dokumentert kryssing av Grønland. De måtte overvintre på Grønland, fordi de ikke rakk siste båt før vinteren kom. Da brukte Nansen tiden på å studere urbefolkningen på Grønland, inuittene. Grønland-ekspedisjonen resulterte i to bøker og, ifølge Nansen selv, at dette var den spede begynnelsen til langt større polarferder i norske historie.

Fram-ekspedisjonen

Nansens mest famøse ekspedisjon var som gjorde han til en nasjonalhelt. Fram-ferden, som hadde til hensikt å komme seg frem til det geografiske Nordpolen, ved hjelp av en skute. Han fikk ideen til ekspedisjonen da en båt kalt «Jeanette» hadde gått ned utenfor nordkysten av Sibir i 1881, og ble funnet ved den sørvestlige kysten av Grønland et par år senere. Man antok da at vrakrestene mest sannsynlig hadde blitt fraktet gjennom Nordishavet og over selve polpunktet. Dette utviklet ideen om en transpolar strøm, som igjen gjorde at Nansen fikk lyst til å prøve ut teorien om at et spesialbygd skip kunne bli frosset fast i pakkisen, og komme så nært som mulig Nordpolen. Observasjonene som ble utført under denne treårslange perioden, bidro til vitenskapen om, oseanografi, som senere skulle vise seg å bli en av Nansens viktigste verker. Den viktigste observasjonen Nansen foretok seg under denne ekspedisjonen, var at det ikke finnes noen reell landmasse mellom de eurasiske kontinentene og Nordpolen, og man fikk bekreftet at Nordpolen i all sin storhet ikke var noe annet enn en stor dyp sjø.nansen, frem

Dessverre slo planen til Nansen feil, og Fram frøs fast i isen. Da bestemte Nansen seg for å ta med seg Hjalmar Johansen, og krysse Nordpolen på ski. De kom seg et stykke, men måtte snu, da de innså at de ikke ville klare å nå dit de ville. Uansett var dette det nordligste punktet noen mennesker hadde klart å nå. Etter utallige vintre på Nordpolen, traff Nansen og Johansen et britisk ekspedisjonsteam, og de satt på med båten deres til Nord-Norge. Tre år etter ekspedisjonsstart ankom de Norge igjen, og ble mottatt som nasjonalhelter.

Politisk arbeid

Nansen var forkjemper for en unionsoppløsning fra Sverige, og brukte mye tid og energi på dette. Han holdt appeller og ble en viktig frontfigur for ja-siden. Han ble den første ministeren i London, og var også med på å stifte et politisk parti med kortvarig levetid, Frisinnede Venstre. Nansen kan karakteriseres som nasjonalist, og han deltok også i grunnleggelsen av Fedrelandslaget, en norsk konservativ propagandaorganisasjon, også denne med en kort levetid.

nansen, nobels fredsprisNobels fredspris

Da første verdenskrig var over, var Nansen aktiv i arbeidet for å hjelpe krigsfanger og flyktninger. Særlig var det Russland som fikk mye av hans oppmerksomhet, da han arbeidet med å få nødhjelp smuglet inn i landet hvor det var hungersnød. Han ble Folkeforbundets (datidens FN), første høykommissær for flyktninger, og med denne posisjonen utviklet han Nansenpasset. Dette var et pass skapt for hjelpe statsløse flyktninger. Han var også i stor hjelp etter det armenske folkemordet, og han engasjerte seg kraftig for å hjelpe flyktningene. Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris i 1922, for sitt fredsskapende og humanitære arbeid. Premiepengene ble brukt til å bygge bosetninger for flyktninger i Sovjetunionen, Ukraina og Volga.

Nansen var gift med Eva Nansen, og de hadde fem barn. Da hun døde i 1907, giftet han seg på nytt med Sigrun Munthe. 68 år gammel var Nansen da han døde, 13. mai 1930. Det var nasjonal landesorg, med to minutters stillhet og han fikk gravferd på statens regning. Nansen står frem som banebrytende i norsk og internasjonal polarforskning, og har blitt et forbilde for senere generasjoner med polfarere.